Leseløsninger
18.11.2026
Når jeg hører ordet «krise» tenker jeg på noe uoverskuelig og uoverkommelig, noe truende eller presserende som man kanskje kan ane omfanget av, men uten at man nødvendigvis umiddelbart kan se for seg noen mulige løsninger på problemet. Pol-is som smelter, mikroplast i næringskjeden, ekstrem tørke som ødelegger livsgrunnlaget for mennesker og dyr – dette er virkelige kriser som det er vanskelig å se enkle løsninger på som vil virke raskt og langsiktig. Men blir det egentlig riktig å snakke om krise på samme måte når det gjelder barn og unges leseferdigheter i Norge? Er fravær av leseferdigheter en såpass komplisert problemstilling at det er rettferdig å retorisk sidestille det med pol-is som smelter?