Skip to main content

Leseløsninger

Cecilie Takle
Når jeg hører ordet «krise» tenker jeg på noe uoverskuelig og uoverkommelig, noe truende eller presserende som man kanskje kan ane omfanget av, men uten at man nødvendigvis umiddelbart kan se for seg noen mulige løsninger på problemet. Men blir det egentlig riktig å snakke om krise på samme måte når det gjelder barn og unges leseferdigheter i Norge?

Når jeg hører ordet «krise» tenker jeg på noe uoverskuelig og uoverkommelig, noe truende eller presserende som man kanskje kan ane omfanget av, men uten at man nødvendigvis umiddelbart kan se for seg noen mulige løsninger på problemet. Pol-is som smelter, mikroplast i næringskjeden, ekstrem tørke som ødelegger livsgrunnlaget for mennesker og dyr – dette er virkelige kriser som det er vanskelig å se enkle løsninger på som vil virke raskt og langsiktig. Men blir det egentlig riktig å snakke om krise på samme måte når det gjelder barn og unges leseferdigheter i Norge? Er fravær av leseferdigheter en såpass komplisert problemstilling at det er rettferdig å retorisk sidestille det med pol-is som smelter?

Vi arrangerte nylig Nasjonal skolebibliotekkonferanse hos oss på UiA i Kristiansand, og samla nærmere 300 leseentusiaster til å diskutere hvordan det står til med lesegleden og skolebibliotekene rundt forbi i landet. Etter to dager på konferanse der skolebibliotekarer og leseaktører fra fjern og nær fikk komme sammen for å dele erfaringer og inspirasjon med hverandre satt jeg altså igjen med spørsmålet: Er det egentlig en ekte krise vi har når det finnes så mange løsningsforslag?

Skolebibliotekarene og de andre formidlerne som stod på scenen fortalte om små barn som kan sitte som fjetra når de blir lest for, om elever som køer for å slippe inn når skolebiblioteket åpner, og vi fikk høre om barn som vakler ut av biblioteket under en stabel av manga som de så vidt klarer å gløtte over. Det er med andre ord fortsatt interesse for bøker og lesing hos barn og unge, og det er ikke så enkelt som at «skjermen har skylda», slik man ofte kan få inntrykk av i mediene. Det er fortsatt mange barn og unge som elsker å forsvinne inn i en god fortelling, men det er noen rammefaktorer som må være på plass for at de skal finne veien inn dit.

Et gjennomgangstema på tvers av alle konferansebidragene var at leseglede langt på vei handler om å koble hver enkelt leser med riktig bok, og at det er når de møter de riktige bøkene at barn og unge får identiteter som lesere. For at et barn skal finne fram til den boka som passer for akkurat dem i den fasen de er av livet så må de jo ha tilgang til en god samling av bøker. De må ha tilgang til et mangfold av sjangre, tematikker og uttrykk, og det må være noe for den som elsker fotballbøker, den som vil ha et heilt samlebånd av seriebøker, den som liker hester, den som syns det er spennende med kyssebøker og kjæresterier, og for den som ikke kan få nok av bloddryppende grøss og spenning.

En annen faktor som kan hjelpe et barn eller en ungdom å finne veien til riktig bok, er å ha tilgang til en voksen som er oppdatert på den litteraturen som gis ut, og som har kunnskaper om barn og ungdom som målgruppe. Noen barn klarer å finne fram i en stor samling heilt på egenhånd, men for andre kan det bli overveldende med så mange valgmuligheter, og da trengs det noen som kan gjøre et utvalg av hvilke bøker som skal få stå med forsida fram, kanskje på et eget bord eller i ei egen hylle sammen med andre bøker som handler om samme tematikk.
En annen nøkkelfaktor for at barn og unge skal få en identitet som lesere er at de får oppleve steder der det fins en kultur for lesing – at lesing er noe man driver med, en aktivitet som har en egenverdi. Og kanskje er det på dette punktet mer riktig å skylde på skjermene, i det minste som en del av problemet. Som flere har vært inne på i det offentlige ordskiftet om lesing i de siste par månedene, er voksnes mobilbruk problematisk fordi det usynliggjør lesing som aktivitet: Det kan godt være at voksne faktisk leser når de har telefonen oppe, men det er vanskelig å se forskjell på om noen leser nettaviser eller om de scroller på TikTok eller shopper. Barn og unge trenger som sagt å se at lesing er noe man driver med, både aleine og sammen med andre for at det skal bli interessant for dem.

Tenk hvis det fantes en egen offentlig institusjon som hadde som formål å skape kultur for- og fellesskap omkring lesing? Tenk hvis det attpåtil fantes noen som hadde som fulltidsjobb å koble riktig bok til riktig leser?

Ingen av bibliotekarene på scenen på Nasjonal skolebibliotekkonferanse snakka om at de hadde problemer med å få tida til å gå i løpet av arbeidsdagen fordi biblioteket var så tomt å stille. Ikke en eneste av dem sa «Det kommer ingen barn som vil låne bøker, så derfor må jeg spille på mobilen min for å fylle tida på jobb». Tvert imot! I den grad en bibliotekar kan sies å klage over jobben sin i det heile tatt, så uttrykte noen av bibliotekarene en frustrasjon – eller i hvert fall et lite hjertesukk – over følelsen av å ikke strekke til: Følelsen av å måtte velge mellom å rydde opp etter klassebesøk eller å sette ut nye bøker før det neste. Skal de sette opp en ny temautstilling som kan appellere til mange eller skal de prioritere å være tilgjengelige for enkeltelevene som trenger noen vennlige dytt og vink for å finne veien til riktig hylle for akkurat dem. Noen skolebibliotekarer har bare to timer i uka som skal rekke til å både rydde i hyllene, kjøpe inn nye bøker og formidle litteratur til elevene. Noen skolebiblioteker har ikke bibliotekar i det heile tatt.

Det er riktignok et problem at norske elevers leseferdigheter er lave, men jeg vet ikke om jeg syns det blir riktig å kalle det en krise når det står et heilt korps av bibliotekarer, skolebibliotekarer, leseforskere og litteraturformidlere med en lang liste av forslag til løsninger og veldig konkrete tiltak for å hjelpe barn og unge å oppleve leseglede og få en identitet som lesere.

Det er ikke egentlig lesinga som står i krise, vi har snarere en ressurskrise eller en prioriteringsviljekrise.

Salen på Nasjonal skolebibliotekkonferanse burde ha vrimla av politikere som noterte flittig fra de mange løsningsforslagene som kom fra scenen, men her kommer en kort og enkel oppskrift for beslutningstakere som vil at norske barn og unge skal bli bedre til å lese:

Steg 1: SLUTT å legge ned biblioteker og småfilialer rundt forbi i landet. Det er et stort demokratisk problem når man velger å avvikle eller å nedbemanne institusjoner som har formål å forvalte kunnskapssamlinger som er åpent tilgjengelige for befolkninga. I et beredskapsperspektiv er det heilt absurd å gjøre avstanden større mellom institusjoner som jobber med informasjonskompetanse og kildekritikk.

Det snakkes også om ensomhetsepidemier blant unge og i øvrige generasjoner i befolkninga, og så syns dere det er en god idé at man stenger ned et av de ytterst få stedene i en by eller bygd som man kan treffe andre mennesker uten å måtte kjøpe noe?

Steg 2: BEVILG penger til biblioteker og skolebiblioteker. For at barn og unge skal bli bedre til å lese, må de få kjenne seg som lesere. For å kjenne seg som lesere er det viktig at de får gode opplevelser med litteratur, og for at de skal få gode litteraturopplevelser må de bli kobla på riktig litteratur. Da er det heilt nødvendig at de har tilgang på mangfoldige samlinger og fagpersoner som har kunnskap om både bøkene i samlinga og om barn og unge. Et skolebibliotek må være bemanna, og bibliotekaren må få nok midler til å vedlikeholde samlingene.