Fortell med Fridunn: Nifse fortellinger

Cecilie Cathrine Takle

Var du en som gikk lange omveier om skogstjern og elver som barn fordi du hadde blitt skremt med fortellinger om Nøkken? Har du opplevd den kriblende spenninga ved å høre spøkelsesfortellinger ved et leirbål? Kan du huske en skikkelig grøssende fortellerstund som sendte ilinger nedover ryggen på deg og ga deg gåsehud på armene? Skolebibliotek.no har tatt en prat med Fridunn Tørå Karsrud, som er pensjonert førstelektor i norsk ved UiA og ekspert på muntlig fortelling, om det å fortelle nifse fortellinger for barn.

Fridunn, nå går vi jo inn i noen mørke uker på tampen av året, og vi nærmer oss Halloween. Da kan det jo passe veldig godt å hente fram noen skikkelige grøsserfortellinger. Har du noen gode tips til den som vil fortelle skumle fortellinger til barn?

Sagn kan være skikkelig skumle. De ligger i et slags grenseland mellom reelle og mytiske hendelser, og er jo også oftest lokalt forankret, noe som appellerer veldig til barn. Sagn er blitt kalt for eventyrets mørke søster, fordi de ofte er tragiske og tematiserer mørke sider i menneskelivet som f.eks. forbrytelser og uforklarlige forsvinninger. Det finnes slike sagn overalt i landet og de kan ofte oppspores i lokalhistoriske skrifter eller egne bøker om sagn. Her kan man også få hjelp i bibliotek eller lokalhistoriske foreninger, eller man kan søke på nettet. Ikke minst finnes det mye knyttet til svartedauden.

Har du noen favorittrekvisitter eller kostymer som du gjerne bruker når du vil gjøre det litt ekstra skummelt?

Når jeg har fortalt sagn fra svartedauden, har jeg brukt sot i ansiktet og svarte klær og kledd meg ut som Pesta, den mytiske kvinneskikkelsen som ifølge tradisjonen og et utall beretninger ble sett før folk ble rammet av pesten. Hun hadde med seg en rake hvis noen slapp unna i live, mens alle døde hvis hun var utstyrt med en feiekost. Feiekost og rive er derfor gode rekvisitter. Ellers kan man lete etter rekvisitter som passer til historien man skal fortelle. Man kan f.eks. ta med en hodeskalle eller et «blodflekket» klesplagg.

Hvorfor bør man fortelle også skumle fortellinger til barn?

Barn kjenner ofte en dragning mot skumle fortellinger som skaper spenning. Slike fortellinger gir tilgang til vanskelige følelser og tema som voksne vegrer seg imot å gå inn i. Samtidig gir de barnet bilder og verktøy som gjør dem i stand til å håndtere mørke sider av livet. Dette underbygges av både eldre og nyere forskning. Filosofen Søren Kierkegaard hevdet allerede i 1837 at barn trenger eventyrets spenning og uhygge for å forløse og bearbeide den angsten som er menneskenes vilkår. Ifølge hjerneforskeren May Britt Moser fins det et eget senter i hjernen, amylgana, hvor fryktfølelsen sitter. Denne følelsen avtar når man lærer seg å mestre frykt. Hun hevder videre at frykt ikke er negativt i seg selv, men derimot er en slags varsellampe som får mennesker til å prøve å unnvike farlige situasjoner (Moser 2012). Man kan lure på hvorfor mange voksne er så redde for å utsette barn for frykt. Ved å eksponere barn for skrekk og gru i passelige porsjoner, kan en kanskje ruste dem til å takle det virkelige livet. I svært mange sagn er det også mytiske og magiske elementer som gir barnet en viss distanse. I motsetning til det som presenteres i filmer, danner barn sine egne indre bilder som gjør dem i stand til å regulere de inntrykkene de får.

Har du en favorittfortelling av det litt skumlere slaget? En dugelig spøkelseshistorie eller kanskje et lokalt sagn som nesten drypper av blod?

Mitt favorittsagn av det nifse slaget er «Mannslageren» fra Seljord. Dette er bygget på en historisk hendelse på bakgrunn av et mord som førte til en offentlig halshugging utenfor Seljord kirke på 1600- tallet. Denne historien vet jeg blir fortalt for bygdas skolebarn og har blitt oppført som bygdeteater under de årlige dyrskudagene i regi av nå avdøde bygdehistoriker Sigurd Telnes.

Også i folkeeventyrene finnes det noen skikkelig nifse historier. Eksempler her er «Kjæresten i skogen», hos Asbjørnsen og Moe og «Ridder blåskjegg» i mange varianter i mange land. Selv fant jeg en ungarsk og skikkelig nifs variant av dette eventyret i boka «Kvinner som løper med ulver» av Clarissa Pimkola Estès.

Disse fortellingene kan godt leses høyt, men ekstra spennende blir det om man forteller det muntlig, og lager en ramme rundt, som et halvmørkt rom (tilhørerne bør se ansiktet til fortelleren), og kanskje noe skummel musikk lavt i bakgrunnen. Man kan forberede en muntlig fortelling på følgende måte:

Les gjennom fortellingen et par ganger.

Sett opp fortellingens handlingsgang i 7/8 punkter.

Skriv ned de viktigste substantivene i fortellingen. (ca. 5-8)

Skriv ned de viktigste verbene. Viktige handlingsord i fortellingen (ca. 5-8)

Skriv ned ca. 5 ord som beskriver følelser.

Tegn fortellingen i kronologisk rekkefølge. Enkle strektegninger. Fortell høyt for deg selv hele fortellingen til du greier å komme i mål på to minutter, deretter på ett minutt..

Gå dypere inn i bildene. Farger, lukter, lyder, stemninger.

Øv på dialoger. Ulike stemmer.

Fortell fortellingen høyt for deg selv til du får flyten.

Hvis du har lyst til å lese mer om Fridunns triks for å bli en god muntlig forteller, kan du se i Muntlig fortelling i barnehagen (2014) eller Muntlig fortelling i norskfaget (2021).