Den sleipe skolebibliotekaren

En dag da jeg gikk i åttendeklasse kom norsklæreren min, som også hadde deler av stillinga si knytta til skolebiblioteket, med ei bok til meg. Hun forklarte at hun hadde ansvar for å kjøpe inn nye bøker til skolebiblioteket og vurderte om hun skulle kjøpe inn et par eksemplarer av den hun rakte meg. Boka var imidlertid på nynorsk, så selv om det jo var veldig fint med trening i å lese nynorsk, så kunne kanskje noen elever synes den var litt vanskelig å lese. Men om ikke det var en mulighet at man kunne komme seg forbi den for mange uvante målforma hvis det var sånn at handlinga var tilstrekkelig spennende? Hun ville gjerne ha en elevs perspektiv før hun bestemte seg for om hun skulle kjøpe den inn, så om jeg kunne lese den og hjelpe henne med å ta en beslutning?

Jeg vendte boka i hånda. Den hadde sort omslag med blodrød tittel. Under tittelen et intenst grønt blikk bak en mørk pannelugg. Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl.

-Jo, sa jeg. -Det kan jeg godt.

Selv om jeg ikke nødvendigvis hadde språk for å uttrykke det på denne måten den gangen, så kan jeg se tilbake på dette oppdraget med mitt voksne blikk og huske opplevelsen av å føle meg sett og anerkjent – tenk at en voksen spurte meg om råd, og attpåtil om noe så viktig som innkjøp til skolen.

Jeg leste Skammarens dotter. Og jeg leste Skammarteiknet. Og Slangens gåve og Skammarkrigen da de kom ut.

Det tok ikke lange tida før jeg kunne vende tilbake med boka og dommen: Jo, her er vitterlig spenning nok til at man reint glemmer at man leser nynorsk – kjøp den inn!

Hvis man skulle latt elever vurdere alle bøker som skulle kjøpes inn til skolebiblioteket, hadde det blitt en omstendelig prosess, og denne lure læreren var selvfølgelig mer enn kvalifisert nok til å vurdere en roman heilt på egenhånd: Hun trengte ikke meg, men hun lot som om hun gjorde det.

Hun hadde nok også fått med seg at jeg hadde en viss motvilje mot de evinnelige utdragene vi måtte lese på skolen: Man kom jo aldri i dybden på noe, blei aldri ordentlig kjent med karakterene, og hvorfor skal man da bry seg om hvordan livet farer med dem?

Denne norsklæreren visste selvfølgelig akkurat hva hun gjorde da hun tok meg til sides utenom undervisning og under dekke av å være innkjøpsansvarlig ga meg dette oppdraget og følelsen av et viktig ansvar.

Det denne læreren derimot ikke kunne vite da hun ga meg boka, var at jeg 12-13 år seinere skulle komme til å sende inn søknad på en ph.d.-stilling med et prosjekt om skandinavisk fantasy – herunder Skammer-serien til Kaaberbøl – og få tilslag på den. I fire år var jeg stipendiat ved Universitetet i Oslo og forska på framstilling av ære i fantasylitteratur. Skammer-serien måtte imidlertid skvises ut av prosjektet etter hvert på grunn av tidsbrist og plassmangel, men det blei likevel en artikkel om serien i en vitenskapelig antologi.

I dag jobber jeg med litteratur på universitetet, og har holdt innlegg om Skammer-serien på internasjonale konferanser og forskerskoler, og reist rundt og holdt gjesteforelesninger om fantasylitteratur på mange universiteter og høgskoler.

Et frø som spirer lenge etterpå, noe som bærer frukt, ringer i vannet som brer seg utover – bildene på slike betydningsfulle begivenheter som får konsekvenser lenger framme, er mange. For henne var det antakeligvis en måte å drive uformell tilpassa opplæring på – antakeligvis husker hun ikke at hun gjorde det engang – men for meg blei det en tilfeldighet som viste seg å få innvirkning på karrierevei i voksen alder.

Et skolebibliotekarhjerte banker nok litt ekstra fort når man endelig klarer å nå inn til det barnet eller den ungdommen som ellers ikke finner ro, mening eller glede i lesinga, men også for elever som allerede har funnet veien til bøkene, kan skolebibliotekaren bety utrolig mye og utgjøre en forskjell i livene deres.

Hva er den fineste eller hyggeligste tilbakemeldinga du har fått som skolebibliotekar på jobben du gjør og hva du betyr for elevene dine? Husker du en skolebibliotekar som betydde mye for deg da du var elev?